Mandag.

Jeg er ni igjen. Det er sommer. Det lukter søtt ute, sånn som det lukter hver sommer. En søt, fuktig lukt. Håret mitt lukter også sånn, krøllene mine. 

Jeg løper. Ikke fort nok. Det kommer jeg aldri til å gjøre, men jeg prøver. Jeg veit ikke om noen som prøver mer enn det jeg gjør.  

Jeg vil hjem. Hjem fra leken, hjem fra å leke stor. Hjem fra sand som gjør vondt å tråkke på. Hjem fra store gutter. 

Jeg vil hjem til sommer-varm dyne. Jeg vil hjem til cd-spilleren min. Jeg vil hjem til Fanta på melkeglass og bamsen min. Jeg vil hjem til myke håndklær og Norvegia. 

Jeg ville, jeg kunne, jeg turte, jeg løp. 

Nå får jeg klump i halsen når jeg kjenner lukta, når jeg hører de samme sangene på radioen, ser de samme blomstene i grøfta. Når melken og osten blander seg i munnen. Når jeg tar de samme melkeglassene ned fra skapet. Skapet jeg nå når opp til tenker jeg på deg. Jeg tenker på hvor fin du var. Du løp jo fort nok, du. Du gjorde jo bare det du var best til. Å prøve. Å feile. Å reise deg opp igjen. Jeg var en fin unge. 

3 kommentarer

wondersoftea

27.05.2013 kl.22:27

Du skriver vakkert. så alt for vakkert. å.

J / A

31.05.2013 kl.23:13

Frida, du skriver så fint. Helt ærlig.

Nora

05.06.2013 kl.20:53

Vakkert!

Skriv en ny kommentar

hits