Sammensurium.


Denne uken har jeg vært syk, men det hører jo høsten til. Jeg ligger i senga å ser på skygger fra kjolene og leser gamle ukeblader. Jeg har vært ute å pusta og lagt meg under dyna igjen. Jeg er så rastløs at det gjør vondt. Gjespa og hosta på cafe med alpelue og rare krøller.

Snur meg i senga tusen ganger, sjekker mailen, koker vann, kjøper te, klemmer, tenker, svømmer og drikker kaffe. Jeg vil ikke at tiden skal gå. Alt er så fint og enkelt. Dyna mi er kald og jeg er varm, for varm.



Jeg kjenner plutselig alt, når du stryker meg over håret og klemmer meg lenge. I går sto vi ute å snakket, når vi løfta på hodet var himmelen full av stjerner. Det er så rart å leve, rart å være glad, rart å være trist. Fint. Også våkner man opp med masse enegi som gradvis forsvinner, men jeg vil ikke. Jeg vil ikke bli sliten. Full. Jeg er full av alt. Ingen får ta fra meg noe. Jeg vil ikke sove, jeg vil være oppe hele natta å bare snakke. Snakke om ting jeg ikke skjønner sjøl, men som jeg er skikkelig interessert i. Dagen etter er jeg våken igjen, brenner meg på te koppen og roter rundt. Klar, ferdig, kjør.

2 kommentarer

johanne

09.09.2012 kl.02:03

jeg likte dette innlegget svært godt. og jeg kom på at det var så fint å møte deg på øya selv om vi bare sa hei og fint hår og hadet fint og sånt. du er flott

faehe

10.09.2012 kl.23:21

(fin tekanne)

Skriv en ny kommentar

hits