Ingenting er relevant når du sover.



.



Det er aldri lurt å bare forsvinne helt. Som regel burde man gi det litt tid, sånn som med alt annet. Det var ikke meininga. 

Det var ikke meininga å falle så langt ned, det var ikke meininga at ting skulle svi så mye at ingenting ga meining. 

Det går over. 

Det har gått over. 

Jeg er bare redd, når sola kommer tilbake, når det lukter solkrem på kjøpesenteret, når skoleåret renner ut, når jeg finner frem sommerklærene som har ligger innerst i skapet, når alle jentene får fregner, når jeg våkner av sola, når jeg  ligger på gresset ved siden av deg å smiler. 

Graver ikke fortid frem, er ikke fastlåst. 

Tenker bare,

fremover, fordi jeg må,

fordi jeg vil. 

.

Du veit at det ikke funker, men noe må du gjøre. Ti skritt frem og tjue tilbake.

Hva er det med høsten? Lufta er tung og fuktig og samme hvor du går lukter det norske epler. 

Jeg trenger et sted å skrike.



pust da, for helvette. 

.



De tankene som handlet om at du ikke skulle klare det, de viste seg å være bortkasta. 

.





Det er så mye sommer at det gjør vondt. 

.




Mandag.

Jeg er ni igjen. Det er sommer. Det lukter søtt ute, sånn som det lukter hver sommer. En søt, fuktig lukt. Håret mitt lukter også sånn, krøllene mine. 

Jeg løper. Ikke fort nok. Det kommer jeg aldri til å gjøre, men jeg prøver. Jeg veit ikke om noen som prøver mer enn det jeg gjør.  

Jeg vil hjem. Hjem fra leken, hjem fra å leke stor. Hjem fra sand som gjør vondt å tråkke på. Hjem fra store gutter. 

Jeg vil hjem til sommer-varm dyne. Jeg vil hjem til cd-spilleren min. Jeg vil hjem til Fanta på melkeglass og bamsen min. Jeg vil hjem til myke håndklær og Norvegia. 

Jeg ville, jeg kunne, jeg turte, jeg løp. 

Nå får jeg klump i halsen når jeg kjenner lukta, når jeg hører de samme sangene på radioen, ser de samme blomstene i grøfta. Når melken og osten blander seg i munnen. Når jeg tar de samme melkeglassene ned fra skapet. Skapet jeg nå når opp til tenker jeg på deg. Jeg tenker på hvor fin du var. Du løp jo fort nok, du. Du gjorde jo bare det du var best til. Å prøve. Å feile. Å reise deg opp igjen. Jeg var en fin unge. 

Mandag.

 



Å høre lyder. Å være stille. Å vente på at det skal bli stille. Å lytte til regnet, å tenke på deg. Å tenke på at du kanskje tenker på meg. Å tenke på at du sikkert ikke tenker på meg uansett. 

Mai.



Tirsdag.

Hodet svever over kroppen. Føttene flytter seg rask bortover, en, to, en, to, en, to.

Bakken er støvete og våt om hverandre.  

Du går i takt med musikken. En, to, en , to, en, to.

Jeg skjønner ikke hvorfor du har så dårlig tid.

Livet lever seg selv. 

Mandag.



Det som skjer, det skjer. 

Om stier du ikke har gått før.

Du går så fort igjennom gata, men jeg ser deg likevel. Hvorfor har du så dårlig tid? 

Jeg følger etter deg, men det vet du ikke. 

Du vet ikke at det er deg jeg følger etter. 

Kanskje du tror at jeg også skal hjem, at jeg skal hjem til noe som er mitt.

Men jeg er for opptatt med å følge med på det som er ditt. 

Livet ditt. 

Hodet ditt, klærene dine, skoene, skrittene og skyggen din.

Du er så rar når du går igjenom gata. 

Det er bare du som går slik som du gjør. 

Tungt og raskt. 

Fredag.



mys & kram.

Onsdag.

Beina gjør som de vil, de trenger ikke å høre på hjernen. 

Det hjernen sier er sjeldent relevant uansett. 

Hjernen er tung, den faller igjennom kroppen.

Lenger, og lenger ned. 

Havner på bakken og renner bort. 

Den renner sammen til en ekkel røre ingen vil ha.

Beina danser vidre. 

Mandag.

Huden din er myk. Den lukter appelsin. 

Det er rart. 

Uvant.

Dagen etter spiser jeg appelsiner til jeg får vondt i munnen, til jeg ikke lenger kan kjenne tunga mi. Den bare ligger der midt i munnen, som en slags vond byll.

Tunga prikker og leppene er våte av appelsinsaft. 

Søndag.



Jeg sitter helt stille å følger med på alle bevegelsene dine. Jeg gjør det fordi jeg kan. Fordi du var så dum å satt deg ovenfor meg. Eller smart, det kan du få bestemme selv. Jeg tenker på hvor du skal, hvem du skal hjem til, eller ikke hjem til. Om kjæresten din venter på deg hjemme, jeg vet du har kjæreste. Jeg har sett deg kysse henne før. En gang i Juni. Det var kaldt, du var på vei inn på Rema 1000, men før du gikk inn kyssa dere. Rimelig lenge. Hun var litt utilpass. Litt kald. 

Er dere sammen fortsatt? Lager hun kaffe til deg når du står opp eller er det du som gjør det? Kanskje dere ikke bor sammen, du er egentlig ganske ung når jeg tenker meg om. Bor du fremdeles hjemme? Barndommshjemmet. De trygge rammene, mat på bordet, varmt gulv og lange søndager. 

Jeg ser ut av vinduet, du må ikke oppdage at jeg studerer deg så grundig som jeg gjør. Det gjør du ikke uansett, fordi jeg er proff. Dette har jeg gjort før. Kanskje hun ligger med noen andre akkurat nå, uten at du vet noen ting. Du trykker på stopp-knappen og hoster ned i skjerfet før du reiser deg sakte å forsvinner ut bussdøra. 

.



Du sitter helt stille. Jeg ser på magen din, den går opp og ned under den blå genseren din. Sakte. Du kremter, men du snur deg ikke mot meg. Du vet ikke at jeg er her. Rommet er kaldt, så jeg går ut. Jeg kjenner at de små hårene på armen reiser seg. Kroppen min fryser. 

 Døra inn til kjøkkenet glir forsiktig opp, den lange kroppen din kommer inn døra. Du betrakter meg. Du tenker ganske hardt. Du tenker vel på kroppen min, på hendene mine, på magen, på ryggen selv om du ikke kan se den. Du vet at den er den. Den sterke ryggen min full av føflekker. Du vet at det lange arret er der. Du vet at ryggsøylen du pleier å dra fingrene over er der. Den er der, selv om du ikke kan se den.

 Du puster så sakte. Du må ha verdens laveste hvilepuls. Noen ganger må jeg gå helt bort til deg, bare for å forsikre meg om at du fremdeles lever. Da våkner du. Jeg vil ikke vekke deg, du skal få sove så lenge du vil. Du skal få drømme om våren, om den varme, stikkende sola mot huden og grønt gress fult av innsekter. Jeg er bare redd for at du skal dø uten at jeg har fortalt deg alt jeg vil.

Mønster.

 


Når du roper blir du ikke hørt. Hjernen gnager, men det bryr du deg ikke om. Du fokuserer, konsentrerer deg hardt. Du håper. Lukker øynene og sovner. Du sovner til slutt uansett. Hver natt. Står opp hver morgen. Møter lyset igjennom gardina og presser søvnen sakte ut av kroppen. Også strekker du deg. Du klarer det, du klarer alt. Du klarer alt uten at du skjønner det selv. 

.



Jeg går en ekstra runde rundt meg selv bare fordi det er asfalt på bakken og ikke is. Ser mot sola selv om jeg vet at det svir. Trekker pusten lenge og dypt til jeg blir svimmel. Jeg bare gjør det fordi jeg kan. Smiler. Vi overlevde denne vinteren også. 

Stort nok. Bra nok. Akkurat passe.

     

     

     

Nei.



Køben i svart-hvitt.





Beatitudinem.

Jeg legger meg ned, trekker dyna over hodet og puster. Sakte, sakte. Fortere. Orker ikke. Trekker sakte inn luft og slipper den raskt ut igjen. Det er tungt. Det gjør vondt i lungene. Puta lukter søtt og syntetisk. Flaska med parfyme står på bordet ved senga. Jeg er redd for at jeg skal rive den ned i søvne, så jeg flytter den. Likevel renner den lilla, søte væska ned på gulvet og blir til en liten pytt som lukter sol, sjø og vår. Akkurat som du luktet i fjor. Jeg er usikker på om du luktet meg eller om jeg luktet deg. 

.



Historien fortsetter uten at noen egentlig skriver den. 

.





Husker du alt jeg fortalte deg? Husker du alt du lovte meg?

Husker du at tiden sto stille, husker du minuttene og timene vi glemte. 

Husker du den blå himmelen og det varme regnet? 

Sola sto midt på himmelen, huden var gyllen og vinden blåste stille. 

.


Ferieferieferieferieferieferieferie. 



.


Det beste med deg er det verste med meg. 




Helt sant. 

Det å gå på en gammel skole kan se litt sånn her ut:





en, to og tre.




 

1. Ragnhild og vaffel. Jeg og Ragnhild jobber og jobber med planlegging av hvordan vi skal få til undervisningen for de humanetiske konfirmantene. 

2. På vei hjem fra sitte-inne-å-se-på-tv-serier-besøk hos Pa. 

3. Pappas bursdag. 

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Mai 2014 » Oktober 2013
hits